torsdag 3. mars 2016

Et glimt av vår



På mandag fikk jeg årets første glimt av vår. På selveste skuddårsdagen!

En snartur innom Gøteborg med eldstejenta mi, ga meg mulighet til å rusle litt i byens parker. Jeg fikk noen timer på egenhånd om morgenen, og i kjølig morgenluft med hastende studenter rundt meg, kunne jeg nyte synet av snøklokker, vinterblomst og spirende narcisser.
De ropte ikke på meg. Det var mer som beskjeden hvisking. Snøklokkene sto i små klynger her og der og strevde med å få de renhvite hodene sine over det brune fjorårsløvet. Vinterblomstene tittet såvidt opp av bakken.
Omgitt av store rhododendronbusker overstrødd med knopper, med is på vannet og knasende løv under føttene, ble det en deilig start på dagen. Jeg krabbet inn mellom buskene, lirket bena på plass uten å tråkke i hundemøkk, huket meg ned og knipset i vei med telefonen. Alle de travle menneskene som passerte, lot som de ikke så den rare damen. En bydag i parkenes tegn var helt perfekt.














Jeg fant trädgårdsforeningens hage midt i byen og fikk varmen i meg på vandring mellom palmer, middelhavsplanter og blomstrende kameliaer. Det varmet mer enn frosne fingre.

Der inne i drivhuset var det flere forskjellige klimaer, varme, fuktighet og lyd av vann. Jeg tørket doggen av telefonen og studerte kameliablomstene på nært hold.



Vel ute igjen dukket det opp både klosterklokker, trollhassel og enda flere snøklokker og vinterblomster. Til og med en ugle fant det for godt å bruke formiddagen på å betrakte hagen søvnig fra hullet sitt høyt der oppe i treet.




Her i trädgårdsforeningens hage var ikke snøklokkene like beskjedne. De opptrådte i flokk.  Jeg bare kikket og kikket. Det lignet på vår. Vidunderlig!
Klosterklokkene vippet med kronbladene og vinterblomstene så freidige ut. Her og der stakk en julerose seg frem.







For å gjøre dagen komplett syntes datteren min det var en god idé å dra til Gøteborgs botaniske hage da hun var ferdig med dagens opplegg. Og jeg var ytterst lett å overtale...
Det ble dagens desiderte høydepunkt! At det skulle være så flott i en botanisk hage midt på vinteren hadde jeg ikke tenkt på. Jeg vet jo at hagens struktur kommer fram om vinteren, men hos meg gjelder ikke det så lenge snøen gjemmer alt. I den botaniske hagen avslørte hagen et utall av spennende stier og hemmelige ganger. Vi vandret gjennom Rododendrondalen og forestilte oss synet av blomstringen. Det var en utkikksplass under oppbygging og mosen lyste irrgrønt mellom busker og trær. Plutselig var vi i fjellhagen og der lå det faktisk litt snø på bergveggene også. En Amuradonis lyste opp ved den frosne dammen.
Her var vegetasjonen lav og bergrabbene mange. Vi vandret videre og vips var vi i Japan. Der inne klarte vi merkelig nok å rote oss bort. Før vi visste ordet av det hadde vi klatret opp i høyden på jakt etter utsikt. Og det fant vi såvisst! Men stien mistet vi...
Da vi hadde knipset ferdig en mengde utsiktbilder og registrert at solen begynte å bli veldig lav, oppdaget vi plutselig at vi var omgitt av blåbærlyng. Det var hverken bambus, kaktus eller tempeltrær i sikte. Det så veldig ut som svensk natur i grunnen. Eller norsk for den saks skyld.
Oj, tenkte vi. Hvor har den botaniske hagen gjort av seg? Men, men, fjellvante som vi er var det ingen stor ekspedisjon å lete oss fram - eller rettere sagt tilbake til blomstrende cyclamen og iris. Vi gikk glipp av drivhus og butikk, for klokken hadde rent løpt fra oss, men en ridetur på en dinosaur ble det tid til.






Hjemme er det snø selvfølgelig. Ikke noe vårtegn å spore i februar eller begynnelsen av mars. Derfor er det så spennende å få en slik sniktitt inn i den fremtiden som kommer til Fagertun om et par måneders tid. Eller kanskje våren kommer tidligere i år? Det er jo lov å håpe :)





tirsdag 23. februar 2016

Tulipansesong i vente

Tulipa praestans 'Fusilier'



Som regel starter tulipan-sesongen her på Fagertun i mai, men når våren er tidlig ute ser jeg de første blomstene allerede i april. Fjorårets vår ble både kald og sen. Tulipanene lot vente på seg, men da de kom varte blomstringen til gjengjeld                                                                                                                    uvanlig lenge.
Det er alltid den røde Tulipa praestans 'Fusilier' som  viser seg først. Den er ikke så høy. Fusilier rager bare 20 - 30 cm over bakken. Som en bukett med skarpt røde fargeklatter blomstrer den glad og fornøyd på flere grener. Den har gjerne fire blomster på hver plante, noen ganger flere. Fargen er intens rød. Den er som en herlig sjokkdose med vårenergi i bedene. Fusilier er lite kravstor og setter gjerne flere løker for hvert år.

Jeg blir så glad når jeg om våren ser de spisse knoppene rødme mer for hver dag som går. Da vet jeg at tulipansesongen er i gang!

Tulipa 'Tarda'



En liten solstråle i bedene om våren er villtulipanen Tulipa 'Tarda'. Den har gule blomster som stjerner mot solen. Hvert kronblad med en hvit spiss. Baksiden av blomstene rødmer så smått, men er solen framme åpner de seg på vidt gap mot lyset. Når ettermiddagsskyggene brer seg, lukker de kronbladene sammen og forestillingen er over til neste gang lyskasteren peker dem ut på scenekanten. 

Det er noe fascinerende med blomster som beveger seg. De får nesten litt ekstra personlighet. Jeg må bare finne meg i at det ikke er hver dag jeg får kikke inn i ansiktene deres.
Disse små villtulipanene brer seg utover med de lange, smale bladene som et teppe mellom blomstene. Tulipa 'Tarda' er verdt å bøye seg ned på kne for.
Jeg liker å betrakte blomstene fra lav høyde. Da kommer jeg liksom inn i blomstenes egne sfære, med lyd av insekter og duft fra jorden som sanseforsterkere. I hagen min er det slik at våren med alle sine små undere og skjønnheter, likevel kan se litt naken ut fra avstand. Plantene er så små og jorden fortsatt så åpen. Da kan et lite knefall avsløre en fantastisk eventyrverden av små skjøre, yndige og samtidig så robuste mirakler. Fagertunhagen om våren er en rapsodi mellom vinter og sommer med skarpe kanter mot myke overganger. Håp, forventninger og skuffelser i et uforutsigbart samspill.


Disse to fargesterke og tidlige tulipanene, er kanskje begge finest når de betraktes på egenhånd. Senere på våren, når alle de feiende, flotte og høyreiste tulipanene spretter opp rundt dem, kan de fort risikere å bli veggpryd. Men det er bare på avstand... og for de som ikke bøyer seg ned til dem.

tirsdag 26. januar 2016

Gjensyn med Fagertun


Nå er det er åtte måneder siden sist jeg besøkte min egen blogg og den fantastiske hageverden som fins på nettet. Det er både trist og fint på en gang. Når jeg sier trist, så er det med en vemodig følelse av at jeg har trukket meg vekk fra hagevennene mine. Samtidig er det litt fint også, fordi jeg har hatt det så bra i det virkelige livet at jeg ikke har rukket å leve online.

Rød Jonsokblomst på besøk i bedet.
2015 ble et rart år med forelskelse, kjærlighet og en ny hobby. Hagen var med meg, men den skjønte nok at jeg ble dratt inn i en virvelvind av følelser og ønsker, så den puslet om seg selv så godt den kunne. Den blomstret som en fantastisk kulisse til det som var i ferd med å vokse fram som mitt nye liv. Hagen taklet glatt at gartneren dro på ferie langt utenfor hagegjerdet. Den svaiet med vinden og lot seg mette av regn og rense av fugler. Plantene støttet hverandre og slapp frøene sine til jorden når tiden kom.

I bakgrunnen står det et nett lent mot uthuset. Ikke spesielt pent i hagen, men praktisk når jeg øver golfslag...

Værgudene hadde det litt morsomt med årstidene underveis, og hadde jeg ikke glødet av forelskelse hadde jeg sikkert frosset og fryst meg langt inn i juli selv også. Først da falt de siste tulipanblomstene fra hverandre og drysset kronbladene sine til jorden. Det var fullstendig kaos i rekkene og dirigenten merket ingenting.

Julipaner, nei tulipaner mener jeg. I fint flor selv om kalenderen sier at det er godt ut i Juli.

Det var først da høsten kom med glødende farger og varsler om nattefrost, at jeg kjente et lite stikk av panikk. Sesongen nærmet seg slutten. Jeg høstet grønnsaker med lidenskap blandet med en smule vemod. Samtidig nøt jeg at høsten ble lang og mild. Jeg bestilte løk og plantet tulipaner, narsisser, krokus og snøstjerner. Det var nesten så jeg ikke fikk gravd nok. Jeg klippet ned planter og nøt noen uker med hageliv. Og så ble det vinter.



Vanlige og blå poteter, erter, bønner og knutekål. Mmmm....
Et helt hageår er over. Så rart! Nå lurer jeg på hvordan 2016 skal bli. Jeg er fortsatt lykkelig forelsket nemlig. Og samtidig vet jeg at hagelivet mitt aldri vil bli helt slik det var da jeg var alene med barna og våre rutiner. Nå har jeg fått en dimensjon til i livet mitt. En herlig mann og hans to skjønne døtre, de har også blitt en del av mitt og barnas liv. Et hus med hage i byen og et på landet. Helger her og helger der. Ferieturer og golfdager. Det er klart at jeg får mindre tid i hagen. Lett matematikk det.

Pergolaen blir sakte, men sikkert ferdig...
Kanskje det viktigste og vanskeligste med det faktum, er å skru ned forventninger og ambisjoner. Jeg ble ikke ferdig med å grave til gulvet i pergolaen i 2016. (Selv om kjæresten gjorde en formidabel innsats!) Kanskje må jeg regne med at alt tar dobbelt så lang tid å gjennomføre heretter. Kanskje må jeg redusere prosjektene mine med det halve fremover? Det har tatt noen måneder å la det synke ned. Livet er et kompromiss, og jeg vil ha med meg alt selvfølgelig. Så får jeg heller redusere litt her og der for å rekke det.  Det viktigste er definitivt hagegleden når jeg først er i hagen. Heller kvalitet enn kvantitet.

I år (også) skal jeg så færre frø enn tidligere. Jeg skal kose meg i hagen når jeg er der og ikke ha dårlig samvittighet for at jeg ikke rekker å dokumentere det på bloggen. For det hadde jeg i sommer, tåpelig nok… Hvis jeg rekker å blogge så blir det en bonus for meg selv, for jeg elsker å skrive!

Det var ingenting å si på frodigheten i fjor. Stien ble nesten borte mellom plantene.


Til sommeren regner jeg med at hagen vil vokse fram fra det rosa, forelskede tåkesløret som har ligget over Fagertun siste året. Skarpere i konturene og med noen krav til gartneren sin... Et år mer eller mindre på egenhånd gikk helt greit, men det er ikke noe vits i å dytte grensene for langt. Heldigvis har jeg hele tiden jobbet med hagen min ut fra at den skal være mest mulig lettstelt. Det kan jeg dra nytte av nå - og jeg gleder meg intenst!

Bagera nyter sommeren. Han bryr seg ikke nevneverdig om alle løvetannplantene som spirer fram. Heldigvis!