onsdag 12. juli 2017

Å finne balansen mellom kjærlighet og lidenskap


Etter mange år som skilt alenemor begynte jeg å lure på om jeg skulle forbli singel. Helt til jeg plutselig traff blink på en dating-nettside. Jeg hadde sett for meg drømmemannen i årevis og tatt helt feil. Min hagegale handyman viste seg å være en golfspiller med mer hang til excel-ark, tall og statistikker enn hammer, spiker og spade. Hans tilnærming til blomster og hage dreide seg mest om skrikende mønster på fargerike golfbukser (se for dere curling-gutta) og en pistrete julestjerne på kjøkkenbordet som han har puslet med i årevis - uten at den ser nevneverdig mer frodig ut av den grunn.
Kjæresten min får stjerner i blikket av endeløse plener og synes å tro at det kan vokse golfballer i bedene bare man peprer dem med nok baller.
Det er pussig hvordan alle forhåndsdefinerte ønsker kan vike når den rette åpenbarer seg. Plutselig var ikke kriteriene så viktig lenger. Jeg er jo i grunnen ganske handy selv og med verdens snilleste, morsomste og mest optimistiske mann på laget kan jo ingenting gå galt. 

Noen ganger kan golf og hageinteresse virkelig gå hånd i hånd. Som når man spiller i et vakkert beplantet hageanlegg. Her fra en tur til Gradi i Polen før snøen hadde gått i hagen hjemme.


Etter et par sesonger hvor hagen ble nedprioritert til fordel for golf, kjærlighet og ferieturer, fikk jeg i fjor høst et alvorlig anfall av abstinenser. Dette skjedde når mørket hadde senket seg og løvet hadde lagt seg på bakken. Kjærligheten hadde ikke visnet, men det hadde hagen. Den hadde knelet for høsten og lagt seg stille ned for å vente på den uunngåelige vinteren. Frøene var strødd på stedet og georginene hang slapt med slimete og ugjenkjennelige hoder mot bakken. Uten navnemerker og like fargeløse alle sammen. 



Nei, det er klart at dette er en overdrivelse, men følelsene var plutselig veldig sterke. Det kjentes som et savn på grensen mot sorg. Jeg kastet meg ut i hagen med kjæresten og spaden, og sammen fikk vi opp nesten alle knollene. Noen gjemte seg slik de alltid gjør, men det meste ble med inn i kjelleren.
Jeg benyttet vinteren til å innfinne meg med at jeg ikke kan rekke alt på en gang, og denne sommerens planer ble lagt med kun én ukes ferie vekk fra hagen. Jeg dukket ned i frøkataloger, satte dekoderen på opptak hver gang det gikk hageserier på TV, og druknet en slags dårlig samvittighet for hagen min i hagemagasiner.
Den gamle lidenskapen blusset selvfølgelig opp igjen for fullt og kjæresten fikk mulighet til å bli kjent med mitt helt ekte og sanne, hage-meg. Kanskje det stemmer at den første brusende forelskelsen varer i 2 år og så kommer virkeligheten tilbake?
Det føltes i hvert fall som å komme ut av en slags ammetåke, og det har jeg tross alt mye erfaring med. Sikrere enn noen gang på at jeg vil bli gammel med kjæresten min, ble jeg nesten litt bekymret for om han skulle ville det samme når han oppdaget at golfpartneren ikke var til å rikke ut på golfbanen før juni nesten var over. Men under over alle under, det ser ut som at kjærligheten hans er sterk nok til å takle hage-meg selv på det mest intense!



Jeg møtte denne våren med en brusende hageenergi som gjorde meg immun mot både klokken og knotten som svermet opp hver gang solen forsvant for kvelden. Den ene hageideen avløste den andre og fra snøen omsider gikk, fikk hagen mer fokus enn noen gang tidligere. Det er som en pendel som har vært i ubalanse og vippet alt for langt den ene veien. Nå har den uunngåelig slått kraftig tilbake. Til neste år kan sikkert kjæresten min puste lettet ut over en mer balansert tilværelse. 

Men at det blir hageprosjekter da også, ja det er skråsikkert! Bare ikke riktig så mange som i år :)

Og årets hageprosjekter?


Vel, kjæresten min har hjulpet meg masse. Han har pendlet mellom meg og golfbanene mens jeg standhaftig har slått rot i hagen. Nå kjenner jeg endelig at jeg kan løfte blikket og se over hagegjerdet. Golfkøllene mine har fått svingt seg og når vi kommer tilbake etter en runde står hagen der i full blomst og ønsker oss velkommen hjem.



Jeg skal vise dere hageprosjektene også, men det får bli i senere innlegg - og kanskje den 5. august når vi skal ha åpen hage.








torsdag 16. mars 2017

Den store hengebjørken



Jeg har lyst til å fjerne den store hengebjørken. Den som står midt mellom kjøkkenhagen og urtehagen.

Den er egentlig veldig fin. Den har to stammer og lange hengende bjørkeris som dingler over urtene. Den danner et naturlig tak og skaper høyde i hagen. Fuglene flyr inn og ut mellom greinene og kattene klatrer så høyt de tør i sin lek, på jakt etter spenning. 
Så langt er alt vel, men bjørken påvirker hagen både positivt og negativt. Selv om den bidrar masse til dyre- og insektlivet i hagen, så legger den også kjepper i hjulene for både urter og grønnsaker. I tillegg tar den vårsolen litt tidlig fra den sørvendte verandaen, og det er ikke greit når man bor på et sted hvor åsen sluker solen allerede klokken åtte om kvelden.
Nei, da blir man litt desperat etter å ta vare på alle solstråler. Og det gjelder vel både meg og urtene mine. Og om ikke skyggeeffekten skulle være nok, så har den et voldsomt invaderende og tørst rotnett. Den har nå stukket røttene sine opp i samtlige kasser både i urtehagen og kjøkkenhagen. Der bruker den tiden flittig på å suge til seg av alt den finner av fukt og godsaker. Det hjelper ikke at jeg kuperer røtter så sevjen spruter om våren. Den lager nye før jeg får snudd meg.


Jeg håper at jeg ikke kommer til å angre meg. Det mangler ikke på trær hverken i hagen eller utenfor. Fuglene kan sitte et annet sted. Det samme kan alle de tusenvis av bittesmå skapninger som sikkert har bjørken som sitt eget hjem og spiskammers. Best å ikke tenke så hardt på dem akkurat nå.

Det stakkars fine bjørketreet må altså ned, men jeg har planer om å nyttiggjøre meg hele treet. Ingen ting skal gå til spille. Alt riset er det fint å lage hagepynt av. Dørmatter også, om jeg skulle få ånden over meg. Bjørk råtner så sakte at dørmattene blir riktig holdbare. Eller jeg kan bruke riset til å flette en karm rundt åpningen til kvisthulen min...
Jeg vil uansett spare noen lange biter av stammene til bruk i hagen. Akkurat hva de skal brukes til har jeg ikke fundert ut enda, men det dukker nok plutselig opp en idé i hodet mitt.

Stumpene skal få stå igjen med litt høyde.
Med en plate på toppen kan det bli et fint bord for en stor krukke eller flere små.
Resten blir nok ved, og skulle det bli igjen noe brask går det i kompostkvernen og resirkuleres i hagen. Så gjør den fortsatt nytte for seg i noen år til, den store bjørken.


Vi tar den ned før vårsolen tiner bakken. Når livet vender tilbake til Fagertunhagen om en måned eller to, er den borte. Lyset blir litt skarpere for sitrontimian og mynte. Solen kommer til å bade dem med varme stråler hele dagen. Røttene vil kjenne at det stramme grepet fra bjørken begynner å slippe taket. Langsomt vil de oppdage at kampen om vann og næring er over. De er endelig enerådende i kassene sine igjen. Det var slik det skulle være. Stekende sommersol på aromatiske urter. Sol på verandaen og sol i hjertet.
Jeg håper det betyr at både grønnsaker og urter vil vokse seg store og robuste. En bugnende urtehage full av dufter og smaker er det jeg ønsker meg. Knasende sprø knutekål og søte erter i grønnsakshagen. Minimais og blå poteter. Ja, og mer sol på verandaen mens jeg venter på sommeren.


mandag 30. januar 2017

Hvorfor vinker potteplanten min?



Jeg har en stor grønn plante som like å vinke med bladene sine. Jeg vet ikke hva planten heter for jeg fikk den ferdig omplantet så det er ingen navnelapp på den. Jeg har ikke husket å kikke etter når jeg har vært på plantasjen eller andre hagesentre, men det er nok en helt vanlig grønn plante med fine striper på bladene og litt rødlilla underside.
Det som ikke er vanlig i min planteverden er at den flapper med bladene så den drar oppmerksomhet selv når tv'n står på og alle har fokus på skjermen. Det er ikke slik at det er sammenrullede unge blader som spretter ut, eller at den reiser seg etter tørke. Nei enkeltblader, eller noen ganger flere på en gang, svaier fra side til side, gjerne 10 cm hit og dit, og så saktere og saktere til den stopper opp og ligner på de andre plantene i stua. Det er jo litt artig å ha en plante som både lager lyd (flapp, flapp) og bevegelse, men jeg blir jo litt nysgjerrig på om det er en vanlig egenskap for slike planter? Når jeg googler 'planter som beveger seg, potteplanter som vinker, svaier' etc. så dukker det ingenting opp som ligner. Jovisst kjenner jeg mimosa pudica (rør meg ikke plante) som lukker bladene når du tar på den og venus fluefanger og andre kjøttetende planter som beveger seg i sin jakt på næring, men jeg vil jo gjerne vite litt mer om hvorfor planten min vinker også. Er det noen av dere som vet?

torsdag 3. mars 2016

Et glimt av vår



På mandag fikk jeg årets første glimt av vår. På selveste skuddårsdagen!

En snartur innom Gøteborg med eldstejenta mi, ga meg mulighet til å rusle litt i byens parker. Jeg fikk noen timer på egenhånd om morgenen, og i kjølig morgenluft med hastende studenter rundt meg, kunne jeg nyte synet av snøklokker, vinterblomst og spirende narcisser.
De ropte ikke på meg. Det var mer som beskjeden hvisking. Snøklokkene sto i små klynger her og der og strevde med å få de renhvite hodene sine over det brune fjorårsløvet. Vinterblomstene tittet såvidt opp av bakken.
Omgitt av store rhododendronbusker overstrødd med knopper, med is på vannet og knasende løv under føttene, ble det en deilig start på dagen. Jeg krabbet inn mellom buskene, lirket bena på plass uten å tråkke i hundemøkk, huket meg ned og knipset i vei med telefonen. Alle de travle menneskene som passerte, lot som de ikke så den rare damen. En bydag i parkenes tegn var helt perfekt.














Jeg fant trädgårdsforeningens hage midt i byen og fikk varmen i meg på vandring mellom palmer, middelhavsplanter og blomstrende kameliaer. Det varmet mer enn frosne fingre.

Der inne i drivhuset var det flere forskjellige klimaer, varme, fuktighet og lyd av vann. Jeg tørket doggen av telefonen og studerte kameliablomstene på nært hold.



Vel ute igjen dukket det opp både klosterklokker, trollhassel og enda flere snøklokker og vinterblomster. Til og med en ugle fant det for godt å bruke formiddagen på å betrakte hagen søvnig fra hullet sitt høyt der oppe i treet.




Her i trädgårdsforeningens hage var ikke snøklokkene like beskjedne. De opptrådte i flokk.  Jeg bare kikket og kikket. Det lignet på vår. Vidunderlig!
Klosterklokkene vippet med kronbladene og vinterblomstene så freidige ut. Her og der stakk en julerose seg frem.







For å gjøre dagen komplett syntes datteren min det var en god idé å dra til Gøteborgs botaniske hage da hun var ferdig med dagens opplegg. Og jeg var ytterst lett å overtale...
Det ble dagens desiderte høydepunkt! At det skulle være så flott i en botanisk hage midt på vinteren hadde jeg ikke tenkt på. Jeg vet jo at hagens struktur kommer fram om vinteren, men hos meg gjelder ikke det så lenge snøen gjemmer alt. I den botaniske hagen avslørte hagen et utall av spennende stier og hemmelige ganger. Vi vandret gjennom Rododendrondalen og forestilte oss synet av blomstringen. Det var en utkikksplass under oppbygging og mosen lyste irrgrønt mellom busker og trær. Plutselig var vi i fjellhagen og der lå det faktisk litt snø på bergveggene også. En Amuradonis lyste opp ved den frosne dammen.
Her var vegetasjonen lav og bergrabbene mange. Vi vandret videre og vips var vi i Japan. Der inne klarte vi merkelig nok å rote oss bort. Før vi visste ordet av det hadde vi klatret opp i høyden på jakt etter utsikt. Og det fant vi såvisst! Men stien mistet vi...
Da vi hadde knipset ferdig en mengde utsiktbilder og registrert at solen begynte å bli veldig lav, oppdaget vi plutselig at vi var omgitt av blåbærlyng. Det var hverken bambus, kaktus eller tempeltrær i sikte. Det så veldig ut som svensk natur i grunnen. Eller norsk for den saks skyld.
Oj, tenkte vi. Hvor har den botaniske hagen gjort av seg? Men, men, fjellvante som vi er var det ingen stor ekspedisjon å lete oss fram - eller rettere sagt tilbake til blomstrende cyclamen og iris. Vi gikk glipp av drivhus og butikk, for klokken hadde rent løpt fra oss, men en ridetur på en dinosaur ble det tid til.






Hjemme er det snø selvfølgelig. Ikke noe vårtegn å spore i februar eller begynnelsen av mars. Derfor er det så spennende å få en slik sniktitt inn i den fremtiden som kommer til Fagertun om et par måneders tid. Eller kanskje våren kommer tidligere i år? Det er jo lov å håpe :)





tirsdag 23. februar 2016

Tulipansesong i vente

Tulipa praestans 'Fusilier'



Som regel starter tulipan-sesongen her på Fagertun i mai, men når våren er tidlig ute ser jeg de første blomstene allerede i april. Fjorårets vår ble både kald og sen. Tulipanene lot vente på seg, men da de kom varte blomstringen til gjengjeld                                                                                                                    uvanlig lenge.
Det er alltid den røde Tulipa praestans 'Fusilier' som  viser seg først. Den er ikke så høy. Fusilier rager bare 20 - 30 cm over bakken. Som en bukett med skarpt røde fargeklatter blomstrer den glad og fornøyd på flere grener. Den har gjerne fire blomster på hver plante, noen ganger flere. Fargen er intens rød. Den er som en herlig sjokkdose med vårenergi i bedene. Fusilier er lite kravstor og setter gjerne flere løker for hvert år.

Jeg blir så glad når jeg om våren ser de spisse knoppene rødme mer for hver dag som går. Da vet jeg at tulipansesongen er i gang!

Tulipa 'Tarda'



En liten solstråle i bedene om våren er villtulipanen Tulipa 'Tarda'. Den har gule blomster som stjerner mot solen. Hvert kronblad med en hvit spiss. Baksiden av blomstene rødmer så smått, men er solen framme åpner de seg på vidt gap mot lyset. Når ettermiddagsskyggene brer seg, lukker de kronbladene sammen og forestillingen er over til neste gang lyskasteren peker dem ut på scenekanten. 

Det er noe fascinerende med blomster som beveger seg. De får nesten litt ekstra personlighet. Jeg må bare finne meg i at det ikke er hver dag jeg får kikke inn i ansiktene deres.
Disse små villtulipanene brer seg utover med de lange, smale bladene som et teppe mellom blomstene. Tulipa 'Tarda' er verdt å bøye seg ned på kne for.
Jeg liker å betrakte blomstene fra lav høyde. Da kommer jeg liksom inn i blomstenes egne sfære, med lyd av insekter og duft fra jorden som sanseforsterkere. I hagen min er det slik at våren med alle sine små undere og skjønnheter, likevel kan se litt naken ut fra avstand. Plantene er så små og jorden fortsatt så åpen. Da kan et lite knefall avsløre en fantastisk eventyrverden av små skjøre, yndige og samtidig så robuste mirakler. Fagertunhagen om våren er en rapsodi mellom vinter og sommer med skarpe kanter mot myke overganger. Håp, forventninger og skuffelser i et uforutsigbart samspill.


Disse to fargesterke og tidlige tulipanene, er kanskje begge finest når de betraktes på egenhånd. Senere på våren, når alle de feiende, flotte og høyreiste tulipanene spretter opp rundt dem, kan de fort risikere å bli veggpryd. Men det er bare på avstand... og for de som ikke bøyer seg ned til dem.

tirsdag 26. januar 2016

Gjensyn med Fagertun


Nå er det er åtte måneder siden sist jeg besøkte min egen blogg og den fantastiske hageverden som fins på nettet. Det er både trist og fint på en gang. Når jeg sier trist, så er det med en vemodig følelse av at jeg har trukket meg vekk fra hagevennene mine. Samtidig er det litt fint også, fordi jeg har hatt det så bra i det virkelige livet at jeg ikke har rukket å leve online.

Rød Jonsokblomst på besøk i bedet.
2015 ble et rart år med forelskelse, kjærlighet og en ny hobby. Hagen var med meg, men den skjønte nok at jeg ble dratt inn i en virvelvind av følelser og ønsker, så den puslet om seg selv så godt den kunne. Den blomstret som en fantastisk kulisse til det som var i ferd med å vokse fram som mitt nye liv. Hagen taklet glatt at gartneren dro på ferie langt utenfor hagegjerdet. Den svaiet med vinden og lot seg mette av regn og rense av fugler. Plantene støttet hverandre og slapp frøene sine til jorden når tiden kom.

I bakgrunnen står det et nett lent mot uthuset. Ikke spesielt pent i hagen, men praktisk når jeg øver golfslag...

Værgudene hadde det litt morsomt med årstidene underveis, og hadde jeg ikke glødet av forelskelse hadde jeg sikkert frosset og fryst meg langt inn i juli selv også. Først da falt de siste tulipanblomstene fra hverandre og drysset kronbladene sine til jorden. Det var fullstendig kaos i rekkene og dirigenten merket ingenting.

Julipaner, nei tulipaner mener jeg. I fint flor selv om kalenderen sier at det er godt ut i Juli.

Det var først da høsten kom med glødende farger og varsler om nattefrost, at jeg kjente et lite stikk av panikk. Sesongen nærmet seg slutten. Jeg høstet grønnsaker med lidenskap blandet med en smule vemod. Samtidig nøt jeg at høsten ble lang og mild. Jeg bestilte løk og plantet tulipaner, narsisser, krokus og snøstjerner. Det var nesten så jeg ikke fikk gravd nok. Jeg klippet ned planter og nøt noen uker med hageliv. Og så ble det vinter.



Vanlige og blå poteter, erter, bønner og knutekål. Mmmm....
Et helt hageår er over. Så rart! Nå lurer jeg på hvordan 2016 skal bli. Jeg er fortsatt lykkelig forelsket nemlig. Og samtidig vet jeg at hagelivet mitt aldri vil bli helt slik det var da jeg var alene med barna og våre rutiner. Nå har jeg fått en dimensjon til i livet mitt. En herlig mann og hans to skjønne døtre, de har også blitt en del av mitt og barnas liv. Et hus med hage i byen og et på landet. Helger her og helger der. Ferieturer og golfdager. Det er klart at jeg får mindre tid i hagen. Lett matematikk det.

Pergolaen blir sakte, men sikkert ferdig...
Kanskje det viktigste og vanskeligste med det faktum, er å skru ned forventninger og ambisjoner. Jeg ble ikke ferdig med å grave til gulvet i pergolaen i 2016. (Selv om kjæresten gjorde en formidabel innsats!) Kanskje må jeg regne med at alt tar dobbelt så lang tid å gjennomføre heretter. Kanskje må jeg redusere prosjektene mine med det halve fremover? Det har tatt noen måneder å la det synke ned. Livet er et kompromiss, og jeg vil ha med meg alt selvfølgelig. Så får jeg heller redusere litt her og der for å rekke det.  Det viktigste er definitivt hagegleden når jeg først er i hagen. Heller kvalitet enn kvantitet.

I år (også) skal jeg så færre frø enn tidligere. Jeg skal kose meg i hagen når jeg er der og ikke ha dårlig samvittighet for at jeg ikke rekker å dokumentere det på bloggen. For det hadde jeg i sommer, tåpelig nok… Hvis jeg rekker å blogge så blir det en bonus for meg selv, for jeg elsker å skrive!

Det var ingenting å si på frodigheten i fjor. Stien ble nesten borte mellom plantene.


Til sommeren regner jeg med at hagen vil vokse fram fra det rosa, forelskede tåkesløret som har ligget over Fagertun siste året. Skarpere i konturene og med noen krav til gartneren sin... Et år mer eller mindre på egenhånd gikk helt greit, men det er ikke noe vits i å dytte grensene for langt. Heldigvis har jeg hele tiden jobbet med hagen min ut fra at den skal være mest mulig lettstelt. Det kan jeg dra nytte av nå - og jeg gleder meg intenst!

Bagera nyter sommeren. Han bryr seg ikke nevneverdig om alle løvetannplantene som spirer fram. Heldigvis!

søndag 17. mai 2015

Kreativ i kjøkkenhagen










Det er midt i mai og våren har endelig foldet seg ut på Fagertun.
Bjørka er litt knipen med museørene, men gresset vokser og den ene knoppen etter den andre slår ut i bedene. Hvitveis lager deilige dyner over mørk jord. Løkblomstene er som små fargeeksplosjoner etter en lang årstid med begrenset palett.
Det er en herlig tid!
Den aller beste på hele året. Alt er mulig. Jeg føler meg full av optimistisk energi. Sommeren er like om hjørnet og hvem vet? Kanskje blir akkurat denne sommeren den aller beste?






Planen for helgen var å så i kjøkkenhagen.

Jeg startet torsdagen ved kjøkkenbordet og fant fram frøboksen min. Posene fylte bordet, og jeg tegnet opp syv kasser på et ark.
Kålvekster i en kasse. Salat i en annen.
Erter i en kasse. Gulrot i en annen.
Det tok litt tid før jeg ble fornøyd med fordelingen.
Bønnene skal i hvert fall få seg en ny kasse i år. Det gamle klatrestativet skal ned. Det er litt trist, for det ser bra ut enda, men jeg trenger å komme til jorden skikkelig og forbedre den grundig.



Et nytt bønneklatrestativ havnet derfor øverst på helgens hageliste. Jeg liker høye bønner, men de kan strekke seg voldsomt om de får det som de vil. Det er derfor lurt at stativet står slik at man kommer lett til i høyden. Løsningen ble en rad med bønner i ytterkanten av to parallelle kasser. Stativet ble bygget som en buet tunnel mellom kassene. Jeg vet ikke om det kommer til å fungere, men 'jeg har en god følelse', som Harald Rønneberg pleier å si på Senkveld...



Først tok jeg en tur ut i naturen og hentet en haug med ungtrær. (Med grunneiers tillatelse.)
10 av dem ble stilt på geledd, godt trykket ned langs kasseveggene. Deretter var det fram med ståltråd og avbiter. Jeg bøyde toppene over hverandre og surret fast. Så flettet jeg det hele sammen med kvister og festet tre litt grovere stokker i enden for å stabilisere byggverket.



Det ble tre turer opp i skogholtet før jeg hadde samlet nok materiale. Det er rart hvor mye som går med selv om stativet ser veldig glissent ut...
Helt jevnt og rett ble det ikke, men bønnestativet, eller bønnetunnelen om man vil, ble tilslutt ferdig. Bønnene lar vente på seg. De trenger varmere jord og bedre vær enn det som er lovet med det første. De skal få starte tilværelsen inne i varmen og komme ut når sommervarmen dukker opp. Da skal de få slynge seg oppover stativet og kle inn tunnelen. Tenk å gå inn dit og plukke bønner som henger ned over hodet mitt til sommeren...



Selv om bønnene mangler, ble resten av kassene fylt. Den ene med gulrøtter; vanlige orange sommergulrøtter og Atomic Red. På frøposen fra Garden Living sto det tilslutt: elsker pyntekorg...

Elsker Pyntekorg?
Kanskje det er de røde gulrøttene som elsker pyntekorg? Eller kan det være gartnerne selv tro? Tidligere har jeg blandet gulrøtter og løk, men nå ble det gulrøtter med hvit Cosmos av egne frø. Lurer på hvordan det blir?
Om pyntekorgen spirer blir det i hvert fall vakkert :)

Håper bare ikke at gulrotflua også synes det!



Den andre kassen inneholdt allerede en rad med Persisk Karve fra i fjor. Den kommer til å gå i blomst i år og danne karvefrø. Der fylte jeg på med bladdill, vanlig dill og en pakke med bondebønner.
























Det ble en kasse med Mangold og forskjellige rødbeter også. Røde og hvite rødbeter i sirkler (om man deler de over), avlang rød rødbete og rund gul. Bladbetene er i fargeblanding de også.
Jeg bruker både Rødbetbladene og Mangoldbladene som salat. I tillegg bruker jeg selvfølgelig rot og stilk av disse grønnsakene. På den måten får jeg utnyttet rødbetene lenge før de er høsteklare - og så smaker det kjempegodt.
























Mer rakk jeg ikke å så i helgen. Jeg måtte jo vandre rundt med kameraet og nyte alt som gnistret mot meg i nypusset vårdrakt.
Selv om hagen fra avstand fortsatt ser ganske puslete og tom ut, finnes det mange små,vakre tablåer hvor enn jeg snur meg. Og da må jeg jo gjøre nettopp det.
Jeg surrer rundt som en humle på jakt etter vakre blomster. Legger meg langflat på bakken for å få best mulig utsikt, og suger til meg lukter og lyder. Vinden får plantene til å gynge. Jeg fryser litt, mens solen fortsatt fomler med termostaten.
På verandaen står det sarte kjellerplanter på herding og hakker tenner. Tenker bladlusa lengter inn igjen i varmen nå!